Hvordan markedsføringsteam kan bygge bedre drift av kunstig intelligens

Breanna Lawlor: De fleste av oss bruker kunstig intelligens hver dag, men det å bruke den og å vite hvordan den fungerer, er to svært forskjellige ting. Avstanden mellom disse to tingene blir synlig i salgspipelinen, innholdsstrategien og teamets evne til å holde tritt. Hvis du er en senior markedsfører som prøver å finne ut hvordan du kan bygge en reell infrastruktur for kunstig intelligens og legge til rette for at organisasjonen din kan arbeide bærekraftig med kunstig intelligens, kommer denne samtalen til å endre måten du tenker på dette på.

Gjestet mitt er Andrea Saez. Hun er leder for produktmarkedsføring og markedsintroduksjon for kunstig intelligens hos Turtl. Hun er også medforfatter av The Product Momentum Gap. Hun ble selskapets uoffisielle leder for drift av kunstig intelligens, hovedsakelig fordi hun begynte å eksperimentere før alle andre. I denne episoden går vi gjennom mange ulike temaer.

Vi begynner med hva som skal til for å bygge en felles forståelse av kunstig intelligens på tvers av et team, hvorfor innholdsstrategien din kanskje trenger en fullstendig revurdering nå som store språkmodeller er den nye inngangen for kjøpere, hvordan nevrodivergensvennlig ledelse ser ut i praksis og hvorfor det gir bedre resultater, samt kunnskapsgapet som oppstår når vi overlater for mye til maskinen uten å kontrollere det som kommer tilbake.

Jeg er Breanna Lawlor, og dette er podkasten til The CMO Club. Andrea, velkommen!

Tusen takk, Andrea Saez, for at du blir med meg her i podkasten til The CMO Club. Jeg er Breanna Lawlor, programleder for podkasten, og jeg gleder meg veldig til å sette meg ned og snakke med deg i dag, fordi du arbeider med flere temaer som er svært relevante akkurat nå for markedsførere, produktmarkedsførere og egentlig alle som arbeider med en eller annen digital del av jobben sin.

Jeg vil gjerne invitere deg til å fortelle litt om hvem du er, hva du gjør, og noe av arbeidet du fokuserer på akkurat nå.

Andrea Saez: Klart det. Takk for invitasjonen. Jeg heter Andrea. Jeg er leder for produktmarkedsføring hos Turtl, og jeg er også medforfatter av boken The Product Momentum Gap. Jeg liker å eksperimentere mye med ting, noe som er flott siden jeg nylig har begynt å eksperimentere med kunstig intelligens.

Det har vært interessant, morsomt, merkelig, spektakulært og skremmende. Det finnes så mange ord man kan knytte til det.

Breanna Lawlor: Jeg føler at det ville kommet en endeløs strøm av ord, avhengig av dagen. Noen dager har man seire, og andre dager blir man litt frustrert over hele greia. Rollen din er altså leder for produktmarkedsføring, men jeg har inntrykk av at den har vokst den siste tiden.

Den har utviklet seg. Du har på en måte ansvar for ting som kanskje kan sies å ligge utenfor rammene av rollen din. Vil du si litt om det?

Andrea Saez: Produktmarkedsføring er en veldig interessant rolle fordi vi er generalister, men samtidig spesialiserer vi oss på det vi gjør, hvis det gir mening. Det jeg har lagt merke til, er at produktmarkedsføring ofte får skylden for mye av det som går galt.

Fungerer ikke salgspipelinen? Da må det være produktmarkedsføring. Fungerer ikke budskapet? Da må det være produktmarkedsføring. Blir vi ikke fanget opp av arbeidet med optimalisering for svarmotorer? Da må det være produktmarkedsføring. Det har egentlig ingenting med oss å gjøre, men vi fikser det likevel. Fordi vi er strateger, er vi veldig gode til å diagnostisere problemer, men det betyr ikke at vi skal gjøre alt.

Det vil jeg gjøre helt klart.

Breanna Lawlor: Selvfølgelig ikke. Hvem vil egentlig være ansvarlig for alle problemene og ingen av æren?

Andrea Saez: Jeg, tydeligvis.

Breanna Lawlor: Du er åpenbart i en posisjon der du har ferdighetene og kunnskapen til å løse disse problemene, men du arbeider også tett sammen med flere andre ledere i teamet ditt.

Kan du si litt om forholdet og dynamikken?

Andrea Saez: Jeg arbeider i et veldig unikt selskap fordi jeg som leder for produktmarkedsføring sitter sammen med markedsavdelingen. Jeg arbeider derfor tett med merkevare og leadsgenerering. Det er de to lederne på markedssiden. Men jeg sitter også sammen med produktavdelingen, så vi har et produktlederteam som jeg er en del av.

Markedsdirektøren min er en del av det, det samme er produktdirektøren, administrerende direktør og selvfølgelig lederen for produktavdelingen. Det gir oss et helt unikt kommersielt perspektiv. Når det gjelder noe de bygger eller skal arbeide med, har vi trinn som vi går gjennom for å vurdere mulige løsninger, utforske behov og gjennomføre arbeidet.

Jeg setter virkelig pris på det, for bakgrunnen min er jo innen produkt. Det er flott å kunne følge ting hele veien fra utforskning til markedsintroduksjon.

Breanna Lawlor: Det kan jeg tenke meg. Kan jeg stille et raskt oppfølgingsspørsmål: Hvordan tok du steget fra produkt til produktmarkedsføring? Kanskje det ikke var et stort sprang, men bare et lite sideskritt. Og hvorfor valgte du den veien?

Andrea Saez: Jeg pleier å si at jeg bare liker å snakke mye, og det var omtrent slik det skjedde. Jeg liker egentlig å skrive mye, men jeg liker kreative ting, og jeg tror produktmarkedsføring gir litt større spillerom når det gjelder fortellinger, kreativitet og historiefortelling. Jeg bestemte meg derfor for å skifte retning, for hvem liker egentlig å skrive produktkravdokumenter eller brukerhistorier?

Jeg tenkte: «La oss gå denne veien.» For å være rettferdig skriver kunstig intelligens nå produktkravdokumentene og brukerhistoriene dine, noe som er flott. Men jeg liker fortsatt virkelig å skrive, arbeide kreativt med historier og utvikle fortellinger, og det var det som opprinnelig tiltrakk meg ved produktmarkedsføring. Jeg får fortsatt arbeide strategisk og løse problemer, noe som er flott.

Breanna Lawlor: Det kan jeg tenke meg. Takk for at du deler det. Du har sikkert fortsatt mye direkte kontakt med brukerbasen din, slik at du kan forstå hva de trenger, og hvilken friksjon de møter.

Andrea Saez: Ja, det er på mange måter det man må gjøre både innen produkt og produktmarkedsføring: sørge for at man hele tiden snakker med folk.

På produktmarkedsføringssiden får man litt mer kontakt med kjøperne, altså tidligere i prosessen, før de faktisk blir brukere. Men alt dette er markedsundersøkelser, og jeg liker virkelig forskningsdelen av arbeidet. Heldigvis innebærer produktmarkedsføring fortsatt mye av dette.

Breanna Lawlor: Jeg har brukt litt tid på markedsundersøkelser, og jeg synes det er flott fordi det utfordrer alle slags fordommer eller forutinntatte ideer man har. Det kan også være nyttig for å bekrefte dem, men det er fint fordi det tar deg ut av deg selv og ditt eget perspektiv. Det gir deg et bredere og mer presist bilde av hva som skjer, og av mulighetene du har til å gjøre ting bedre.

I samme forbindelse nevnte du at kunstig intelligens skriver produktkravdokumentene dine. Kunstig intelligens kan ikke gjøre det på egen hånd. Den trenger noen som kan forklare hva et godt produktkravdokument er. Du har tidligere fortalt litt om arbeidet bak kulissene for å få alle avdelingene til å arbeide på tvers av funksjoner med den samme kunstige intelligensen, eller det samme arbeidsgrunnlaget, for å bruke et bedre uttrykk.

Hvordan oppsto dette, og hvordan vil du beskrive hva drift av kunstig intelligens bør innebære for et produktmarkedsføringsteam, men også for en større organisasjon?

Andrea Saez: Dette er egentlig en samtale på 30 minutter i seg selv. Jeg skal prøve å holde det kort. Det de fleste ikke forstår når de snakker med ChatGPT, Claude, Perplexity, Gemini eller hva det måtte være, er at man stiller et spørsmål, og så kommer det et svar.

Deretter stiller man et nytt spørsmål, og får et nytt svar. Så stiller man enda et spørsmål og fortsetter slik. Men alle svarene henger ikke sammen. Resultatet er at man bruker mye tid på å gjenta seg selv om og om igjen. For å løse dette har Claude faktisk en løsning. Som en del av samarbeidsfunksjonen kan man opprette en mappe.

I denne mappen kan man inkludere noe som heter Claude MD, som inneholder prosjektets kunnskapsbase. Deretter kan man legge til ting som en minnefil. Jeg har noe som heter Task Observer, som observerer hvordan jeg arbeider og oppdaterer alle ferdighetene mine. Det er som en selvlærende ferdighet som oppdaterer alle ferdighetene mine.

Når man arbeider, kan man uunngåelig gjøre feil eller avvike fra planen. Da kan systemet si: «Pass på at du ikke gjør denne feilen i alle relevante ferdigheter», og så legger det dette inn. Det blir et selvlærende verktøy. Alle får tilgang til den samme kunnskapsbasen og minnefilene. Etter hvert som systemet lærer hvordan du arbeider, hva du liker, hva du ikke liker og annen kontekst, legger det denne konteksten inn i samarbeidsmappen. Neste gang du gjør det samme, forstår systemet allerede resultatene du har fått tidligere.

Det forstår konteksten. Det forstår alt. Dermed kommer du raskere frem til det du ønsker. Dette er en del av god utforming av instruksjoner: å slippe å gjenta seg selv og sørge for at instruksjonene er presise. Jeg snakket med Yi Lin Peh. Hun sa at det virker som om mange sliter med Claude.

Jeg svarte: «Ja, fordi du ikke har alle disse tingene.» I tillegg må instruksjonen være svært presis for at man ikke skal kaste bort tid. Hun sa: «Oi, jeg visste ikke at man kunne ha alt dette.» Det er det mange som ikke vet. Det er en del av å skape denne driften. Ferdighetene dine bør ikke eksistere isolert. Det er greit når det gjelder en enkeltstående oppgave, men hvis du hele tiden arbeider med det samme settet av ferdigheter som deles med andre, må du sørge for at alle har den samme konteksten. Hvis ikke, er det slik systemet begynner å finne på ting.

Breanna Lawlor: Det virker nesten dumt at dette ikke bare skulle være normen. Men det handler om mangel på kunnskap, om å ta det til neste nivå og om å ha en dedikert person som kan sette det på plass og gjøre det tilgjengelig for alle, slik at det hele tiden blir oppdatert, utvikler seg og er nyttig. Det er mange ulike faktorer, samtidig som vi alle har de vanlige jobbene våre og må gjøre det som må gjøres.

Dette virker nesten som et steg utenfor rammene av rollen din. Hvordan bestemte du deg for at dette var noe du måtte ta på deg fordi ingen andre gjorde det? Er du den uoffisielle personen for drift av kunstig intelligens fordi du har denne innebygde kunnskapen? Hvordan oppsto dette, og hvordan fikk du det til å fungere i organisasjonen din?

Andrea Saez: For meg skjedde det ganske enkelt fordi jeg liker å eksperimentere mye med ting. I oktober i fjor begynte jeg å eksperimentere med kunstig intelligens og bygge mine egne verktøy, ferdigheter og alt mulig annet. Jeg testet ulike verktøy og prøvde forskjellige ting.

Jeg tror det på en naturlig måte plasserte meg i en posisjon der jeg kunne gjøre dette. Jeg liker å lære på egen hånd, bryte ting ned og finne ut hvordan de fungerer. Derfor havnet ansvaret hos meg ved et uhell. Jeg tar meg av driftsdelen, men også det vi kaller markedsintroduksjon med kunstig intelligens.

Hvordan skal vi gå til markedet med kunstig intelligens? Det mange ser, særlig slik jeg forstår det i andre kvartal, er ikke unikt for Turtl. Alle jeg har snakket med ser en stor nedgang i hvor mange som besøker nettstedene deres, fordi folk ikke går til nettsteder på samme måte lenger.

De spør en stor språkmodell og får en liste over leverandører som kan passe til instruksjonen de har skrevet inn. Det er krevende, fordi folk tror at man kan rangere i en stor språkmodell, men det kan man ikke. Det finnes ingen rangering. Det beste man kan gjøre, er å prøve å bli fanget opp så ofte som mulig.

Du kan stille den samme instruksjonen 15 ganger. Hvis du dukker opp 12 av gangene, gjør du det veldig bra. Men det krever mye arbeid å sørge for at innholdet du har, svarer så godt som mulig på spørsmålet du tror folk stiller. Og det finnes ingen måte å vite hvilket spørsmål de faktisk stiller på.

Breanna Lawlor: Det er sannsynligvis den mest frustrerende delen. Det finnes ingen måte å vite det på. Man må bare prøve å posisjonere seg så strategisk som mulig, slik at man kanskje blir fanget opp, og strukturere innholdet på en måte man har lært fungerer for disse store språkmodellene og de ulike formene de kan ha.

Andrea Saez: Innholdet blir faktisk lengre og lengre fordi man må prøve å få med alt dette, men ingen leser det egentlig. Innholdet vi lager, er i stor grad bare til for at den store språkmodellen skal kunne hente det ut og gjengi det i en eller annen instruksjon.

Breanna Lawlor: Nettopp. Det handler om å gi den noe å fordøye.

Vi vet ikke helt hva som kommer til å fungere. Det er som en buffet, der noen ting appellerer til enkelte store språkmodeller, mens andre ting ikke appellerer i det hele tatt. De vil aldri dukke opp, uansett hvor gode de er.

Andrea Saez: Det avhenger også av hvordan personen formulerte spørsmålet. I tillegg kommer spørsmålet om hvor godt den store språkmodellen kjenner brukeren. Da gir den et svar som den mener passer best for brukeren, ikke nødvendigvis for selve spørsmålet.

Et godt eksempel er at jeg skulle på ferie og spurte Claude: «Hjelp meg med å finne ut hvor jeg kan spise middag når jeg drar til Amsterdam.» Den anbefalte noe jeg likte veldig godt. Det passet perfekt for meg. Men partneren min hadde ikke nødvendigvis fått de samme resultatene, fordi systemet ville anbefalt noe basert på det den visste om den brukeren, sammenlignet med det den visste om meg.

Men systemet vet ikke nødvendigvis at de skal reise sammen, eller hva flere personer i en gruppe liker og ikke liker, med mindre du faktisk skriver det inn og sier: «Jeg skal på ferie med 20 andre personer.» Eller tre andre personer. «I denne gruppen har vi mennesker som liker dette, dette og dette, og som ikke liker dette, dette og dette.» Hvor mye tid har du da kastet bort?

Breanna Lawlor: Ikke sant. Det jeg hører, er at kontekst er alt.

Andrea Saez: Absolutt. Hvis du setter dette inn i en B2B-kontekst—

Breanna Lawlor: Da blir det i beste fall gjetting.

Andrea Saez: Nettopp. Jeg vet ikke helt hva jeg gjør, men jeg prøver å finne ut av det.

Breanna Lawlor: Det eksperimentelle perspektivet du nevnte, med å begynne i oktober og bygge verktøy og eksperimentere med kunstig intelligens, fungerer sikkert veldig godt i rollen din som leder for produktmarkedsføring, men også i den virkeligheten vi lever i akkurat nå.

Det handler om å eksperimentere, prøve ting og se hva som fungerer. Vi har ikke alle svarene. Det er greit. Vi får informasjon og data tilbake, og kan bruke det til å informere neste beslutning.

Andrea Saez: Absolutt.

Breanna Lawlor: Du har også fortalt litt om forskjellen mellom nevrotypisk og nevrospicy, siden du selv har vært heldig nok til å identifisere deg med en av disse gruppene, og også arbeider med mennesker du regner som nevrospicy.

Kan du forklare det på en måte som viser hvordan du liker å arbeide, hvordan det hjelper deg, og hva du vil anbefale til andre som arbeider med nevrodivergente mennesker for å nå et felles mål? Det spiller ingen rolle hvordan man arbeider, men la oss finne en måte å samarbeide på.

Hva vil du anbefale?

Andrea Saez: Jeg tilhører den nevrospicy gruppen, og som mange andre kvinner fikk jeg ikke diagnosen før for omtrent seks eller sju år siden. Jeg var voksen. Det var en overraskelse, men det hjalp meg virkelig med å forstå hvordan jeg fungerer best, hvordan jeg får mest mulig ut av tiden min, hvordan jeg kan konsentrere meg bedre, hvordan jeg kan arbeide mer effektivt og hvorfor jeg trenger bestemte omgivelser.

Når man er nevrospicy, kan ting som lys ha mye å si. Hvis lyset er for sterkt, kan det være svært plagsomt. Jeg trenger fullstendig stillhet. Andre trenger musikk. Det er svært forskjellig fra person til person. Det finnes ingen løsning som passer alle. Jeg er likevel veldig heldig fordi det direkte teamet jeg arbeider med i markedsavdelingen, faktisk består av tre personer som alle har bakgrunn fra psykisk helse.

Vi har arbeidet sammen tidligere, så vi forstår forskjellene våre og hvordan vi kommuniserer med hverandre. Jeg tror det ga oss styrken, empatien og grunnlaget vi trengte for å skape en kultur der andre i teamet også føler seg støttet.

Breanna Lawlor: Alle møtene våre i teamet begynner med: «Hei, hvordan føler du deg?»

Andrea Saez: Som menneske, hvordan har du det? Da jeg lærte opp en av de yngre produktmarkedsførerne våre, var det første jeg alltid spurte ham om: «Hei, hvordan føler du deg? Er det noe jeg kan hjelpe deg med? Går livet ditt greit? Er du stresset?» Jeg husker at han sa: «Ingen har noen gang spurt meg om det. Ingen har noen gang spurt meg hvordan jeg føler meg eller hvordan jeg har det.»

Jeg svarte: «Jeg bryr meg om deg som person. Hvis du er stresset eller det skjer noe i livet ditt, kommer du ikke til å prestere godt på jobb. Derfor trenger jeg å vite hvordan du har det som person. Hvordan har du det? Deretter kan vi spørre: Hva kan jeg hjelpe deg med? Hva har du på planen? La oss snakke om det som skjer.»

Jeg tror det er en svært menneskelig måte å nærme seg relasjoner på. På teamet vårt gjør det at vi behandler hverandre som et team, ikke som mennesker som konkurrerer mot hverandre. Vi må nå bygge om nettstedet, og det skjer mye arbeid med optimalisering for svarmotorer.

Heldigvis ligger jeg foran i arbeidet med produktmarkedsføring. Posisjoneringen, budskapet og tekstene er ferdige. Derfor spurte jeg: «Hva kan jeg hjelpe med?» Det er en gave til teamet ditt. Nå skal jeg arbeide med å bygge nettstedet den neste uken eller to. Det blir jobben min, og jeg hjelper til fordi vi er et lite team.

Vi er et ganske slankt team, men vi oppnår likevel svært gode resultater. Det skyldes at vi er åpne for å hjelpe hverandre og arbeide sammen. Ellers ville det aldri fungert.

Breanna Lawlor: Helt klart. Det fine med et lite team er at man kan være smidig. Man kan se at man har kapasitet og si: «Vet du hva? Jeg hjelper deg med dette. Og kanskje jeg senere, når jeg har mindre kapasitet, trenger støtte og kan dra nytte av det.»

Andrea Saez: Vi trenger ikke engang å spørre formelt. Vi sier bare: «Jeg trenger dette. Kan du hjelpe meg?» Og så spiller vi hverandre gode. Men som jeg sa i går, tror jeg ikke jeg har vært på kontoret på tre eller fire måneder. Det er fordi jeg har så mye arbeid, og det å dra inn på kontoret—

For meg, som har ADHD, er selve reisen til kontoret overstimulerende. Det er overstimulerende å sitte på kontoret med andre mennesker. Jeg må komme hjem igjen, og dagen etter er jeg veldig sliten. Derfor sier jeg: «Jeg må arbeide hjemmefra.» Lederen min svarer: «Greit. Ingen trenger å komme inn.» Vi har ikke vært så mye på kontoret fordi vi har så mye arbeid.

Å støtte hverandre betyr derfor å si: «Vi arbeider eksternt.»

Breanna Lawlor: Ja.

Andrea Saez: Og det er flott. Vi så faktisk hverandre i går, og det var fantastisk å være sammen igjen en dag.

Breanna Lawlor: Det er så hyggelig. Det er forskjell på å gå inn på et kontor og sitte sammen med 10–15 personer, og å møtes én til én for å spise lunsj eller ha en fordypnings- og arbeidsøkt sammen.

Det er helt forskjellig, særlig hvis du er sensitiv og opplever at du bruker så mye tid på å bearbeide omgivelsene at du ikke får brukt hjernen og funksjonene dine slik du trenger for å få gjort mye arbeid.

Andrea Saez: Ja.

Breanna Lawlor: Det er interessant, for jeg kjenner ikke kulturen i Storbritannia så godt. Jeg har vært der, men når det gjelder arbeid: Er det uvanlig å kunne arbeide eksternt i rollen du har nå? Eller opplever du at dette er normen, enten på grunn av bransje eller geografisk plassering?

Andrea Saez: Jeg har sett flere team som krever at folk kommer inn to eller tre ganger i uken, særlig i London.

Jeg bor i en annen by. Mange av oss bor i ulike byer rundt London eller på sørkysten. Det tar omtrent én til to timer. De fleste selskaper sier: «Så lenge du kommer inn to eller tre ganger i uken, er det greit.» Men det kan bli dyrt, fordi togene her koster svært mye.

Det tar også mye tid å reise frem og tilbake. Jeg er derfor veldig heldig som arbeider i en kultur der de forstår at de beste talentene noen ganger bor litt lenger unna, men likevel kan gjøre sitt beste arbeid eksternt. Det viser også tillit. Ingeniørteamet vårt er for eksempel i Slovenia.

De arbeider alle eksternt hjemmefra, selv om vi har et lite kontor. Noen av produktsjefene, kundesuksessmedarbeiderne, visepresidentene og andre ledere arbeider eksternt. Likevel gjør vi en veldig god jobb fordi vi kommuniserer mye. Å arbeide eksternt betyr ikke at man ikke snakker med noen. Det betyr bare at jeg får mer konsentrert arbeidstid, og at den tiden blir svært intensiv fordi jeg har omgivelsene jeg trenger for å gjøre jobben min.

Breanna Lawlor: Det gir veldig mening. Takk for at du deler det. Jeg tror det er viktig, fordi mange i Nord-Amerika blir kalt tilbake til kontoret. Det dekker et bestemt behov, men glemmer andre sider ved arbeidet. Det dekker én ting – å få folk inn på kontoret – men ikke nødvendigvis å få arbeidet gjort på den måten folk trenger.

Det er alltid en avveining. Det er fint å høre at organisasjonen din ikke bare er forståelsesfull, men også gjennomtenkt og proaktiv når det gjelder hvordan den støtter teamet.

Andrea Saez: Ja. Som jeg sa, har vi fortsatt teamdager. Vi hadde en teamdag i går. Det var flott å se salgsteamet, og produktteamet var også der. Det var veldig hyggelig å se alle.

Og nå er det tilbake til arbeidet. Vi har en frist vi må nå, og jeg trenger ro til å konsentrere meg. Mange andre trenger også ro. Som jeg sa tidligere, satte noen på musikk på kontoret i går, og den var veldig høy fordi det motiverer dem.

Jeg bare: «Nei.»

Breanna Lawlor: Nei. Avlyst hele veien.

Andrea Saez: Men fordi de trenger den motivasjonen, kan jeg ikke si: «Slå den av, jeg trenger stillhet.»

Breanna Lawlor: Nettopp.

Andrea Saez: Derfor tar jeg på meg øreproppene mine og setter i gang med stille arbeid.

Breanna Lawlor: Godt gjort. Det handler om å ta hensyn til andre mennesker. Vi var litt innom noe tidligere, og jeg vil spørre deg litt fritt og visjonært om rollen innen drift av kunstig intelligens, med en løs kobling til fjernarbeid.

Hvis man har asynkron kommunikasjon som Slack eller en annen plattform, spiller det åpenbart ingen rolle hvor man er, så lenge man kan kommunisere med teamet når det trengs. Hvis alle skal arbeide ut fra den samme kontekstuelle markdown-filen eller det samme kontekstuelle prosjektet, og du skulle ansette en person for drift av kunstig intelligens til å ta over denne rollen, hvilke egenskaper ville du sett etter? Og hvilken rolle i teamet mener du allerede passer godt til å gå over i en dedikert rolle innen drift av kunstig intelligens?

Andrea Saez: Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare, fordi alt føles så nytt. Men jeg vil si at personen bør være organisert, og det kan være hvem som helst. Personen bør like å eksperimentere med ting, noe som ofte kjennetegner ingeniører, produktfolk eller produktmarkedsførere. Hvis du er en problemløser, er det riktig retning, men du må være svært nysgjerrig og ha en grunnleggende forståelse av at kunstig intelligens kommer til å ta feil.

Den kan ikke stoles blindt på. Jeg snakket med noen tidligere om etikken rundt kunstig intelligens og hvordan den påvirker arbeidslivet. Jeg merker at mange yngre mennesker stoler på alt den sier uten å bruke kritisk tenkning. De sier bare: «Kopier, lim inn, send e-post. Kopier, lim inn, send e-post.»

Jeg spør: «Leser du faktisk det den sier?» Mange sier: «Jeg lar bare kunstig intelligens skrive e-postene mine.» Men hvorfor? Hvorfor stoler du på den? Hvordan vet du at informasjonen faktisk er korrekt? Jeg bruker kunstig intelligens til å oppdatere blogginnlegg for optimalisering for svarmotorer. Jeg oppdaterte omtrent 15 i dag, og jeg kan forsikre deg om at minst 12 av dem inneholdt feil informasjon.

Som en del av ferdigheten min sier jeg derfor nå: «Når du er ferdig med å skrive, skal du kontrollere deg selv og fortelle meg hva du har gjort feil før du gir meg svaret.» Da kan systemet si: «Jeg fulgte faktisk ikke denne regelen, denne regelen og denne regelen. Jeg overdrev dette tallet.» Da sier jeg: «Flott. Skriv det riktig nå.»

Men du må ha en innebygd forståelse av hva sluttmålet skal være, og du må ha nok dømmekraft til å få systemet til å kontrollere seg selv. Selv når det kontrollerer seg selv, finner jeg fortsatt ting og tenker: «Herregud, denne setningsstrukturen igjen. Hvorfor gjør du dette? Jeg ba deg om å ikke gjøre det.»

Du kan ikke stole blindt på det. Det er fortsatt en maskin. Det folk ikke forstår, er at den faktisk ikke tenker. Den ser på mønstre og produserer noe annet, men den tenker ikke. Det er i denne tenkeprosessen vi mennesker kommer inn.

Denne samtalen henger også sammen med at vi nå har et minne på omtrent åtte sekunder. Vi blar bare videre og tar ikke inn informasjon. Hvordan skal folk lære noe hvis vi stoler på systemet, ikke følger med på det det sier, og bare sender videre det som kommer ut på den andre siden? Hvordan lærer vi da av det? Hvis du skal arbeide med drift av kunstig intelligens, må du være nysgjerrig.

Du må ha kritisk tenkning og forstå at det som skjer, er at kontekst kommer inn, og et svar kommer ut. Du kan sette opp sikkerhetsrammer i midten, sørge for at det finnes en arbeidsflyt og at systemet lærer av seg selv, men du må fortsatt kontrollere resultatet.

Breanna Lawlor: Det synes jeg er svært viktig.

Andrea Saez: Du kan kanskje stole på det 92,5 prosent, men resten bør du være mer forsiktig med.

Breanna Lawlor: Ja. Det er en risiko hvis du bare pumper ut innhold uten å kontrollere det, uten et ekstra par øyne, enten dine egne eller noen andres med et annet perspektiv.

Andrea Saez: Du kan heller ikke stole på det for alltid. Selv om resultatet er godt ni av ti ganger, kommer det fortsatt til å begynne å svikte. Det finnes mange eksperimenter der folk lager et samfunn med ChatGPT, Claude eller andre systemer og lar det kjøre over tid med bestemte regler. Du kan for eksempel ikke drepe innbyggerne i landsbyen din.

Hver kunstige intelligens gir likevel ulike svar. I ett tilfelle endte systemet med å drepe alle innbyggerne. I et annet begynte systemene å kjempe mot hverandre. Jeg tror Claude var systemet som sa: «Jeg eliminerer meg selv fordi jeg ikke kan skade innbyggerne mine», og skadet seg selv i stedet for å skade dem.

Da de satte systemene sammen, begynte ChatGPT å angripe Claude. De begynte å kjempe mot hverandre. Det var en hel greie. Selv om systemene hadde sikkerhetsrammer som skulle hindre dem i å gjøre bestemte ting, gjorde de det likevel. Det fungerer bare til en viss grad. Etter sju dager sviktet ChatGPT. Etter to uker sviktet det andre systemet. Etter noen uker avsluttet Claude seg selv fordi det ikke klarte mer.

Du ler nå, men dette er faktisk en advarsel. Sett dette inn i en B2B-kontekst. Hvis du bare setter opp sikkerhetsrammene og lar alle disse agentene arbeide uten kontroll, hva kommer til å skje?

Det er derfor vi trenger drift av kunstig intelligens – for å sørge for at kontrollene er på plass. Da jeg arbeidet i et selskap innen psykisk helse, hadde vi en kunstig intelligens for psykisk helse, men den kunne ikke arbeide uten kontroll. Vi måtte ha et team av psykologer, kontrollører og andre som sørget for at systemet ikke fant på ting.

Det leste gjennom manus anonymt for å sikre at det ga riktige og trygge råd. Det ligger mye arbeid bak dette. Det finnes også en side knyttet til etterlevelse, men det er en helt annen sak.

For en B2B-virksomhet må du ta dette med i beregningen hvis du skal arbeide med drift av kunstig intelligens. I tillegg kommer etikken: Er resultatet fortsatt innenfor grensene av det du ønsker at det skal si, og hvordan kontrollerer du det? Det er svært mye som inngår i dette.

Det handler ikke bare om å være prosjektleder i driften. Det handler om etikk, prosjektledelse og å følge nøye med.

Breanna Lawlor: Det gjør det. I fravær av en dedikert person for drift av kunstig intelligens ligger ansvaret hos alle i organisasjonen som bruker kunstig intelligens. Alle må gjøre dette arbeidet for at alle skal være trygge. Det krever logisk og kritisk tenkning, ikke bare at man sier: «Flott, jeg limer dette inn i en e-post.»

Dette er kanskje litt på siden, men har du noen råd til yngre generasjoner eller mennesker som bruker kunstig intelligens uten å kontrollere resultatet, slik at de kan forbedre den kritiske tenkningen, dømmekraften og kunnskapen sin?

Handler det egentlig bare om å lese og samhandle med andre, eller finnes det noe annet man kan gjøre for å unngå å stole på systemet når det ikke er grunnlag for det?

Andrea Saez: Les bøker. Les mange bøker. Jeg bruker Goodreads og setter meg et mål om å lese et bestemt antall bøker hvert år. Målet mitt i år er 66 bøker.

Jeg ligger allerede litt etter. Men jeg synes det er et godt mål, enten det gjelder lydbøker eller faktisk lesing. Det er bra å koble seg fra konstant scrolling, TV og alt annet, og bare ha et øyeblikk der man konsentrerer seg.

Det andre som hjelper meg mye, er å gjøre noe kreativt. Jeg liker å male, male etter tall eller bruke fargeleggingsbøker for voksne. Det er flott. Det finnes en hel industri rundt det. Mange liker også å strikke eller gjøre andre kreative ting. Det kobler deg litt fra.

Jeg tror det setter hjernen i en rolig tilstand som vi trenger for å kunne ta en pause. Å ta en pause er noe vi ser ut til å ha glemt hvordan vi gjør. Alt går i høyt tempo hele tiden. Jeg har hatt hodepine i tre–fire dager og tenkt: «Hvorfor har jeg konstant hodepine?»

Så innså jeg at jeg har gått fra å våkne, gå på treningsstudio, gå på jobb, spille videospill, scrolle i det uendelige og legge meg. Jeg tenkte: «Jeg må stoppe.» Hjernen min var koblet til noe hele dagen. Jeg tok meg aldri tid til å koble av og si: «Jeg skal ikke se på TV, jeg skal ikke se på en skjerm, og jeg skal ikke leke med kunstig intelligens. Jeg må slå meg selv av.»

Det kan bety å gjøre noe kreativt, lese en bok, ta kontakt med andre mennesker eller ha en samtale som ikke handler om at man så en video eller et meme. Det er dette jeg tror vi mangler mer og mer.

Breanna Lawlor: Det stemmer. Jeg tror det kommer en form for oppgjør, og kanskje er det allerede i gang. Vi erkjenner at vi ikke liker hvordan det føles å være konstant på. Vi må ta en pause fordi vi er mennesker, ikke maskiner. Når du tar en pause og kommer tilbake, får du et klarere perspektiv.

Du får ny energi og kan gjøre en bedre jobb. Derfor gjør pausen det mulig å bevege seg fremover igjen. Hvis du bare fortsetter å spørre og spørre uten å gi deg selv en pause, kommer du ikke til å få noe godt resultat.

Andrea Saez: Jeg setter faktisk Slack på lydløs klokken 17.00 og sier: «Det var det.» Jeg har arbeidet mine timer. Ingen trenger å kontakte meg. Jeg husker at jeg snakket med en administrerende direktør og sa: «La oss være realistiske et øyeblikk.» Jeg forstår at du er administrerende direktør og at jobben din er svært viktig.

Men redder du verden? Du arbeider med B2B. Gjør du noe som krever at du jobber til klokken 20, 21 eller 22? Hvorfor tilbringer du ikke tid med barna dine? Det var en nær venn, forresten. Personen tenkte seg om og sa: «Du har faktisk rett.»

Nå setter også denne personen seg på lydløs klokken 17. Hvis det er en nødsituasjon, eller noe faktisk brenner, kan du ringe meg. Dette sier jeg til teamet mitt: Hvis noe virkelig brenner, ring meg. Dere har WhatsApp-nummeret mitt. Hvis ikke, svarer jeg i morgen, for det er ingenting som skjer som krever at jeg redder verden.

Jeg redder ikke verden med Turtl eller med noen annen B2B-virksomhet jeg har arbeidet i. Det finnes ingenting jeg kan gjøre klokken 18, 19, 20 eller 21 som jeg ikke kan gjøre neste dag. Den psykiske helsen min er viktigere. Relasjonene mine er viktigere. Tiden min for meg selv er viktigere. Hvis jeg skriver blogginnlegget eller lager landingssiden i morgen i stedet, kommer ingenting til å endre seg.

Gjør det neste dag. Tilbring tid med barna dine, foreldrene dine og menneskene du er glad i.

Breanna Lawlor: Ja. Arbeid er én del av livet vårt. Det er ikke hele grunnen til at vi eksisterer.

Andrea Saez: Nettopp. Det henger sammen med kritisk tenkning, fordi du trenger empati for å kunne følge med på resultatet.

Nå trenger vi bare å lese. Vi trenger ikke engang å gjøre jobben lenger.

Breanna Lawlor: For en gave det ville vært å kunne tilbringe dagene med å lese.

Andrea Saez: Bare les. Det er alt du trenger å gjøre.

Breanna Lawlor: Tusen takk for dette. Vi har vært innom mye, og du er åpenbart svært dyktig i det du gjør. Du har også en gjennomtenkt tilnærming til livet generelt.

Takk for at du deler noen av tingene som har fungert godt for deg. Det er ofte først når man har gått gjennom eller nærmet seg utbrenthet at man oppdager hva man bør gjøre annerledes. Det er også viktig å snakke med andre som har hatt samme erfaring og dele denne kunnskapen.

Andrea Saez: Jeg vil bare gjøre det klart at da jeg sa dette til vennen min, og til alle som lytter, vet jeg at jobbene deres er viktige. Jeg elsker jobben min. Jeg elsker den virkelig høyt. Jeg kan ikke forestille meg å gjøre noe annet. Men jeg forstår også at jeg ikke redder verden. La oss derfor være litt realistiske: Du kan ta fri. Det jeg stadig sier til folk, er at den psykiske helsen din er det viktigste, fordi jobben din ikke definerer deg.

Du bruker mye tid på jobben, men du er ikke jobben din.

Breanna Lawlor: Nei. Den sunne avstanden gjør at du kan gjøre en bedre jobb. Det var akkurat poenget mitt. Så bra. Takk. La oss avslutte her. Andrea, det var en stor glede å snakke med deg om alle disse temaene som er svært relevante for arbeid i tiden vi lever i. Tusen takk for at du tok deg tid til å snakke med meg.

Andrea Saez: Takk.